Tilgjengelighet, reklame og prising er ifølge WHO de tre faktorene som har størst påvirkningskraft på alkoholkonsumet. Av disse er alkoholbeskatning det vanligste virkemidlet. Alle europeiske land bruker dette i en eller annen form.

Ifølge rapporten er problemet at avgiftsnivået ofte ligger på et svært lavt nivå. Det justeres heller ikke i takt med inflasjon, lønnsøkninger og andre økonomiske rammebetingelser.

Resultatet er at alkohol forblir billig, noe som utvanner effekten av å bruke skatter og avgifter effektivt i alkoholpolitikken.

Kort forklart

Mens den tradisjonelle alkoholavgiften regnes per liter i intervaller etter alkoholprosenten, setter minimumsprisen en nedre grense for hva det er lov å ta for en alkoholenhet.

Den er knyttet til volum og ikke prosent. Flaskeprisen for en vin som holder 11 prosent får da ha en høyere minstepris enn en tilvarende flaske med 14 prosent alkohol.

Skottland og Wales opererer for eksempel med en minimumspris på seks kroner per alkoholenhet. Målet er å få kundene til å velge produkter med en lavere alkoholprosent, noe som vil være bra for folkehelsa.

Mens flere land har valgt å innføre minimumspris i ulike former, henger særlig Vest-Europa etter. Canada og Irland er i dag de to landene med de høyeste minsteprisene.

Hverken Norge eller de andre nordiske landene har innført minstepris på alkohol, men har valgt å regulere prisene gjennom avgifter.

Skadereduserende potensial

WHO slår fast at det er dokumentert at minsteprising av alkohol reduserer alkoholforbruket i befolkningen.

Det vises blant annet til Skottland hvor alkoholsalget har falt med nesten 8 prosent etter innføringen av minstepris. De sier samtidig at det ligger et stort uutnyttet potensial i dette virkemiddelet, da kombinert med tradisjonelle skatter og avgifter.

På den måten kan man lykkes med å få ned både alkoholbruket og alkoholrelaterte skader i Europa, som er blant de høyeste i verden.